Under solens varme stråler finner jeg mine lykkeligste dager. Tærne synker ned i den myke sanden, og bølgene strekker seg mot land som om de hilser meg velkommen. Lyden av havet er som musikk – en rytme som får hjertet til å puste rolig igjen.
Når solen står høyt på himmelen, kjennes alt mulig. Tankene stilner, og verden blir enkel. Hver bølge visker bort det som var, og gir plass til det som kommer.
Når dagen heller mot kveld, og himmelen farges rød og gull, kjenner jeg takknemligheten vokse.
For alt jeg har sett, og alt jeg ennå ikke vet.