Hun står stille ved bekken, barføtt og tankefull, med bamsen hengende slapt i hånden. Øynene hennes er triste, men ikke redde. For hun vet at hun ikke er alene.
Ulvemor står nær, vokter henne med et blikk som er våkent. Et stille løfte ligger i luften – du er trygg her. Lenger bak, mellom trærne, lusker ulvefar i skyggene.
Han er der for å se, men lar henne finne veien selv.
Skogen holder pusten. Sommerfuglene danser over hodet hennes, som små lysglimt av håp. Hun klemmer bamsen litt hardere – en rest av barndom og trygghet hun ennå ikke vil gi slipp på. Men kanskje, når tiden er inne, vil hun slippe taket og gå inn i flokken. Der hun hører til.
