Hun visste det allerede da solen sto opp – dette var ikke en dag som alle andre. Verden rundt henne løp i panikk, men hun kjente bare et sug i magen som drev henne fremover. Hun var ikke som de andre. Hun løp ikke bort fra stormen – hun løp rett inn i den.
«Sett deg ned,» ropte noen bak henne. Men hun ristet på hodet. Ikke denne gangen. Ikke noen gang igjen. Det fantes ikke plass for stillhet
i henne lenger. Ingen skulle stoppe henne. Ikke nå. Ikke når alt i henne
endelig hadde våknet.
Og i det øyeblikket forsto hun: dette var ikke slutten på reisen. Dette var begynnelsen.